Topografisk hovedkartserie i 60 år

Kort tid etter at Norge ble med i NATO (1949), la Forsvaret fram planer om en ny landsdekkende, militær kartserie i 1:50 000. Arbeidet med den nye serien foregikk i regi av Hærens Kartkontor, som var forløperen til Forsvarets karttjeneste, nå Forsvarets militærgeografiske tjeneste (FMGT).

Norges goeografiske oppmåling (NGO) oppfattet arbeidet med den nye serien - med nytt geodetisk datum, ny bladinndeling og nytt UTM-rutenett - som et rent militært foretagende.

I 1952 var Army Map Service (AMS) i gang med å reprodusere og trykke en foreløpig svart-blå første utgave av M711 i Sør-Norge. Kartene ble i store trekk basert på «Deutche Heereskarte - Norwegen 1:50 000» som igjen bygget på oppfotograferte norske gradteigs- og rektangelkart. NGO ble engasjert til å foreslå seriens nye kartbladnavn, og å foreta en rask gjennomgåelse og ajourføring av grunnlaget.

I de områder hvor det ennå ikke var utgitt gradteigskart i 1:100 000, men forelå nymålinger i 1:50 000, ble det i årene 1953-55 utført en del arbeid for å klargjøre dette materialet for utgivelse i den nye serien. I denne «svart-blå» første utgave av M711 ble det utgitt ca 570 kartblad.

 I 1952 forlangte Forsvaret at de «kartløse» områdene i østre deler av Troms skulle kartlegges snarest mulig. Det ble gjennom Forsvarets karttjeneste inngått en samarbeidsavtale med AMS om bistand i arbeidet. Dette ble innledningen til et omfattende og langvarig samarbeid som etter hvert kom til å omfatte store deler av landet. «Troms-gapet» ble fylt av 33 kartblad som utkom i perioden 1958-61

Nykartlegging kom i gang med flyfotografering i 1955 og med markarbeider året etter. Det første utgitte kartbladet i den nye serien i Sør-Norge forelå i 1962 - kartblad 1212 III Nærbø.

I områder hvor det allerede var påbegynt kartlegging for gradteigskart i 1:100 000 da en tok fatt på den nye serien på stedet, ble det i perioden 1965-70 utgitt 19 kartblad med 30 meters ekvidistanse.

Allerede ved oppstarten av kartserien ble det bestemt at en skulle utgi en sivil utgave parallelt med den militære. Planen var å utgi sivile utgaver av samtlige kartblad etter hvert som de forelå. Det viste seg snart at dette var mer ressurskrevende enn forventet. Dessuten foretrakk mange militærutgaven - vesentlig på grunn av rutenettet. Utgivelsen av sivile utgaver ble - «inntil videre» som det het - skrinlagt i 1972, og ble ikke tatt opp igjen seinere. Det ble heller ikke trykt opplag av de tidligere utgaver. 47 kartblad ble utgitt som sivile utgaver.

NGO hadde en innarbeidet tradisjon for opptrykk av midlertidige utgaver - eller «direkte reproduksjon av originalmålingene» som de ble kalt. Dette var mulig fordi en stor del av sjiktgravyren ble utført direkte allerede under kartkonstruksjonen i autografen, og fordi den samtidige folieseparasjon gjorde det mulig å skille de forskjellige kartelementer i sine respektive farger. Ved en relativt beskjeden bearbeiding, kunne dette produktet være til nytte for den vanlige kartbruker. Kartene ble utgitt med forenklet rammeinformasjon, UTM-rutenett og et visst utvalg av stednavn. En plan for utgivelse av slike midlertidige utgaver var klar i 1968. I løpet av årene 1968-72, og i en kort periode i 1981-83, ble til sammen 83 kartblad utgitt som «Midlertidig utgave».

Et forprosjekt for kartrevisjon ble gjennomført i 1983. Prosjektet var et samarbeidsprosjekt mellom NGO og Lantmäteriverket i Sverige. Målsettingen for prosjektet var å komme fram til mer rasjonelle metoder for revisjon, spesielt bruk av EDB gjennom registrering under kontruksjon, fotosetting av symboler og navn, datastyrt uttegning mv.

Ved hjelp av SysScan-systemet ble vannkontur- og kurvefolier scannet, vektorisert og høydetilvist i 1984-85. Alle stedsnavn innsamlet under synfaring ble registrert på EDB. I tillegg fortsatte registrering og koordinatfesting av stedsnavn på tidligere utgitte kart for å bygge opp et stedsnavnregister for hele serien. Navnedatabasen ble fullført i 1991.

Da førstegangskartleggingen var ferdig i 1988, startet for alvor to nye oppgaver: systematisk revisjon av kartene og omlegging til digital produksjon.

Mange nye karttema og til dels store endringer i spesifikasjonene for kartserien kom i 1989.

Tegnemaskinassistert produksjon var et steg på veien mot fulldigital produksjon. Det første fulldigitale kartblad - 1917 III Åsmarka - var ferdig i 1990, produsert på AutoCad (Datarepro) og Scitex. Samtidig gikk en over til å trykke kartserien i 4-farge offsettrykk med fargene gul, magenta, cyan og svart mot tidligere 5 eller 6 farger.

Omleggingen fra analog til digital produksjon medførte at produksjonstiden ble kortet betraktelig ned.
I mai 1990 ble det vedtatt å skifte geodetisk datum til World Geodetic System 1984 (WGS84). Hele serien ble lagt om til nytt datum i perioden fram til 01.01.1996.

Ved utgangen av 2000 ble første versjon av N50 Kartdata ferdig. N50 Kartdata er et landsdekkende sett av topografiske kartdata på vektorform. Forvaltningen av kartdatabasen skjer gjennom regelmessig ajourføring og oppgradering. For kartserien gir dette helt nye muligheter til raskt å produsere oppdaterte kart.

Forsvaret hadde for egne formål laget en del kart med utvidet sjøinnhold, såkalte «kombi-kart» (M711LW). Forsvaret erfarte at disse kartene hadde stor sivil interesse og tok derfor initiativ til at både den militære og
sivile kartserien skulle få utvidet sjøinnhold. Fra 2005 ble sjøinnholdet i kartserien vesentlig utvidet.

I forbindelse med utvidet sjøinnhold ble det spesifisert ny kartblad-ramme. Kartene har økt fokus på geografiske koordinater – bl.a. av hensyn til GPS-bruk.

Fra 2012 kommer kartserien kommer i ny forbedret utgave. Kartbladene som selges sivilt, blir satt sammen av 4 kartblad og trykket på begge sider av arket. Den nye utgaven vil i perioden 2012-2014 erstatte den gamle versjonen. Den nye sivile kartserien inneholder 212 kartblad.

Målestokken er den samme, men hvert kartblad dekker 4 ganger så stort areal. Kartbladene følger likevel den gamle bladinndelingen. Kartene trykkes på papir, og for noen områder også på vannfast og rivesikkert plastpapir.