 |
Havrettskonvensjonen
Norges maritime grenser er beregnet i samsvar med FNs Havrettskonvensjon, som er en internasjonal overenskomst som regulerer alle aspekter ved bruk av havet og havets ressurser. Havrettskonvensjonen ble lagt ut for undertegning 10. desember 1982, og trådte i kraft 16. november 1994, ett år etter at 60 nasjoner hadde ratifisert den. Norge signerte Havrettskonvensjonen 24. juni 1996.Norges suverenitetsområder
Til Kongeriket Norge hører alle norske landområder på den nordlige halvkule, det vil si Fastlands-Norge, Jan Mayen og Svalbard. Norges biland er alle norske landområder på den sydlige halvkule som er underlagt norsk statshøyhet, men som ikke er en del av Kongeriket Norge, det vil si Bouvetøya, Dronning Maud Land og Peter I Øy. Som følge av Antarktistraktaten av 1. desember 1959 er alle suverenitetskrav i is- og landområdene syd for den 60. breddegrad lagt på vent. Norge har likevel ikke gitt avkall på suverenitetskravene til Dronning Maud Land og Peter I Øy.
Grunnlinjene danner utgangspunkt for beregningen av territorialgrensen, som er ytre avgrensning av en stats suverenitetsområde. Opprinnelig gikk territorialgrensen i en avstand av en geografisk mil (også kalt sjømil = 1/15 lengdegrad ved ekvator, 7420 meter etter gammel definisjon) ut fra grunnlinjen. En nautisk mil (kvartmil) tilsvarer omtrent den midlere lengde av et breddeminutt (dvs. ved 45 grader nordlig bredde), dvs. 1/60 breddegrad (fastsatt til nøyaktig 1852 meter av IHC i Monaco 1929). Det blir dermed en forskjell på 12 meter mellom 4 nautiske mils grensen og territorialgrensen. I perioden 1983-1996 ble avstanden 7408 m benyttet ved plan utregning av grensepunktene på territorialgrensen.
I forbindelse med justering av grunnlinjen, ble også spørsmålet om å gå over til ny territorialgrense på 12 nautiske mil (22 224 m) utenfor grunnlinjen tatt opp, da denne er mye brukt internasjonalt. Territorialgrensen ville da sammenfalle med fiskerigrensen. Det forelå i 2003 en egen odelstingsproposisjon nr. 35 (Besl. O. nr. 82, 2002-2003) om utvidelse av Norges sjøterritorium. Stortinget vedtok 27. juni 2003 lov nr. 57 om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone (LOV-2003-06-27-57). Loven trådte i kraft 1. januar 2004 for Fastlands-Norge, Svalbard og Jan Mayen, og samtidig ble det opprettet en tilstøtende sone utenfor Fastlands-Norge. Den 1. april 2005 trådte loven i kraft for Bouvetøya. Ikrafttredelse for bilandene Peter I Øy og Dronning Maud Land, utsettes inntil videre.
I territorialfarvannet har Norge full suverenitet, mens fremmede fartøyer har rett til uskyldig gjennomfart. Indre farvann er havområdet innenfor grunnlinjen. Området fra grunnlinjen og ut til territorialgrensen kalles sjøterritorium.
 |
Suverene rettigheter
Utenfor territorialgrensen, ut til 24 nautiske mil utenfor grunnlinjen, er det tilstøtende sone, hvor Norge har utvidet kontroll.
Norges økonomiske sone går fra territorialgrensen og ut til 200 nautiske mil utenfor grunnlinjen. Der det er mindre enn 400 nautiske mil til annen stats grunnlinje, er sonen avgrenset av avtalte avgrensningslinjer mellom statene. Norge har ikke full suverenitet i dette området, men derimot suverene rettigheter over naturressursene i og på havbunnen og i havområdene over.
Med hjemmel i lov om Norges økonomiske sone ble det opprettet en fiskerisone ved Jan Mayen og en fiskevernsone ved Svalbard. Fiskerisonen ved Jan Mayen strekker seg fra territorialgrensen rundt øya og ut til 200 nautiske mil fra grunnlinjen. Sonen krysser ikke avtalt avgrensningslinje mot Danmark (Grønland) eller Island. Fiskerisonen er ikke en full økonomisk sone, men er avgrenset til fiskeriformål. Fiskevernsonen ved Svalbard er beregnet på samme måte ut fra grunnlinjene ved Svalbardøygruppen. Sonen begrenses av yttergrensen for Norges økonomiske sone og avtalte avgrensningslinjer mot Grønland (Danmark) og Russland. Sonen ble opprettet for å bevare de levende ressursene i havet og regulering av fiske og fangst. De hittil beskrevne lovområdene dekker til sammen det som utgjør norske havområder.
Kontinentalsokkel
Kontinentalsokkel er den undersjøiske forlengelsen av landmassen ut til de store havdyp, hvor staten har rettigheter til å utnytte ressursene i og på havbunnen. Jurisdiksjon over sokkel utenfor 200 nm forutsetter at kyststaten har framlagt krav på sokkel og fått dette godkjent av FNs Commission on the Limits of the Continental Shelf (CLCS). Norge sendte inn dokumentasjon til kommisjonen den 27. november 2006. Kommisjonen behandlet kravet og la fram sine anbefalinger den 27. mars 2009. Norges sokkel er i juridisk forstand havbunnen fra territorialgrensen 12 nm ved Fastlands-Norge, Svalbard og Jan Mayen og ut til yttergrensen for sokkel eller avtalt avgrensningslinje mot annen stat.
Internasjonalt farvann og utvidet Smutthull
Havområder som ikke er underlagt noen form for kyststatsjurisdiksjon, og som normalt ligger utenfor 200 nm fra noen stats grunnlinje er internasjonalt farvann. I følge Havrettskonvensjonen del VII, har alle stater, både kyststater og kystløse stater, rett til å seile skip som fører dens flagg på det åpne hav. Et skip kan bare seile under ett flagg, og er underlagt den statens eksklusive jurisdiksjon på det åpne hav. Staten skal utøve kontroll hva gjelder administrative, tekniske og sosiale forhold over skip som fører dens flagg. Internasjonalt farvann er forbeholdt fredelige formål, og ingen stat kan kreve deler av området inn under dens suverenitet. Smutthavet i Norskehavet og Smutthullet i Barentshavet er begge internasjonale farvann.
Som et resultat av avgrensningslinjeforhandlingene med Russland, ble Smutthullet utvidet. I nordvest ble det bestemt at avgrensningslinjen skulle skjære inn i deler av fiskevernsonen ved Svalbard. Det aktuelle området ligger utenfor russisk 200 nautiske mil, og Russland har derfor ikke fiskerettigheter i området. Gjennom avtalen har Norge fraskrevet seg alle rettigheter på russisk side av avgrensningslinjen. Det aktuelle området er derfor internasjonalt farvann. Den nye avgrensningen av Smutthullet i nord er beregnet 200 nautiske mil fra Frans Josefs Land og Victoriaøya på russisk side.
Begrepsbruk
Det foreligger nå en oversikt over begreper knyttet til maritime grenser. Disse begrepene baserer seg i hovedsak på Havrettskonvensjonen av 1982 og norske lover og forskrifter. Terminologien er gjennomgått og godkjent av Utenriksdepartementet, og skal brukes av offentlige etater. Oversikten inneholder også definisjoner av virkeområdene, lovreferanser og merknader med tilleggsinformasjon. Her finner du både en skjematisk oversikt og en illustrert presentasjon av begrepene.