Med henblikk på økt aktivitet i sjøområdene, eksempelvis akvakultur som fiske- og skjelloppdrett, og den planlegging kommunene skal drive i kystsonen, blant annet kommuneplanlegging og ved opprettelse av havnedistrikt (jf. Havne- og farvannsloven LOV-2009-04-17-19 samt rundskriv nr. 7595/85 fra Fiskeridepartementet av 3. oktober 1985), er det nå nødvendig med bedre definerte grenser.
For kartleggingsformål er det også viktig at en har faste, koordinatfestede kommunegrenser i sjøen, slik at disse ikke tegnes inn etter skjønn ved hver eneste utarbeidelse av nye kart.
- Kystverkets oversikt over havnedistrikter (forskrifter)
- Statistisk sentralbyrås oversikt med tilføyelse av egne opplysninger om havnedistriktene: Havnedistrikter-ssb-sk.xls
Fastsettelse
 |
Statens kartverks arbeid med grensesaker har de siste årene vært konsentrert om å utarbeide forslag til grenser i sjø. Det er utarbeidet forslag for ca. 84 % av grensestrekningene. Innkommende saker har imidlertid prioritet foran dette mer langsiktige arbeidet.
Over halvparten av Norges kommuner, nærmere bestemt 278 av 430 i alt, støter til sjøen, det vil si til fjorder eller havet. Nær 70 % av alle kommunegrenser i sjø er hittil offisielt fastsatt. Av til sammen ca. 633 grensestrekninger to og to kommuner imellom, er pr. dato 402 fastsatt. Det er utarbeidet ytterligere 130 forslag til sjøgrenser som er sendt ut til høring som underlag for saksbehandling og påfølgende fastsettelse. Dermed gjenstår 102 forslag å lage (i Nordland og Troms fylker).
Her kan du ta en titt på status for grenser i sjø, med fylkesvise oversikter over de enkelte grensetrekninger og landet som helhet: norge_sjø.xls
For administrasjonsgrensene i sjøen har det foreligget få opplysninger ut over den informasjonen som kan tas ut fra eldre kart.
Imidlertid ble det rundt forrige århundreskifte utarbeidet topografiske beskrivelser av de fleste kommuner i landet. Disse var basert på eksisterende kartverk og landmålerens topografiske beskrivelse av måleområdene. Her er kommunenes grenser beskrevet - tildels også sjøgrensene. De fleste beskrivelsene har vært lagt fram for kommunene til uttalelse og for mulige korreksjoner. De er nå arkivert hos Statens kartverk (Norges geografiske oppmåling før 1. januar 1986). Noen av de utsendte beskrivelsene er ikke kommet tilbake fra kommunene og mangler i arkivet.
Som følge av de sparsomme opplysninger, er sjøgrensene neppe blitt behandlet med særlig oppmerksomhet under kartleggingen. En antar således at det bare i unntakstilfelle har vært oppnevnt kjentmenn for slike grenser.
Det har altså i stor utstrekning vært overlatt til landmåleren å tegne sjøgrensene inn på kartet under markarbeidet etter mer eller mindre seriøse kilder. Selv om grensene har et forløp som stort sett er godtatt, kan de enkelte ganger være tegnet noe tilfeldig, og det foreligger altså ingen direkte hjemmel for inntegningen. I tillegg kan en si at grunnlaget er svakere jo lenger ut i havet grensene er trukket opp.
Prinsipper
På kartene til Statens kartverk er grensene vanligvis lagt midtfjords, uten hensyn til dybder, når kommunene ligger på hver sin side av en fjord eller et sund. Dette midtfjordsprinsippet eller midtfjordslinjen om man vil, har i første rekke til hensikt å legge alt land, herunder øyer og skjær, til den kommunen der de er matrikkelført. Selve presentasjonen av grenselinjen er ikke eksakt i den forstand at den er undergitt et viss porsjon skjønn og grafisk bearbeidelse (personavhengig).
Midtlinjeprinsippet er en generalisering av midtfjordslinjen, og består i at grensepunktene defineres entydig som et punkt, vanligvis midtpunktet, i profilen på rettlinjen mellom definerte punktpar på land på hver sin side av fjorden. Selve grenselinjen trekkes i sin tur opp som rette linjestykker mellom de da fremkomne grensepunktene. Dette prinsipp ble fulgt ved fastsettelsen av riksgrensen mellom Norge og Sverige i Iddefjorden ved kongelig resolusjon av 15. mars 1904.
Ved de fleste tidligere fastsettelser av administrasjonsgrenser i sjøen, har en tatt utgangspunkt i det en har kalt for det geometriske prinsipp. Dette innebærer at hvert punkt på grensa skal ligge slik at korteste avstand til land blir den samme på begge sider. Med land menes i denne forbindelse punkt på så vel fastlandet som på øyer, holmer og skjær, som ikke til stadighet overskylles av havet. Linjen gjennom alle punkter som da dannes, kan også kalles for en matematisk midtlinje. Prinsippet ble blant annet lagt til grunn ved fastsettelse av riksgrensen mot Sverige ved Grisebåene, ved voldgiftsdom i Haag av 23. oktober 1909, og delelinjen mellom det norske og finske (nå russiske) sjøterritorium i Varangerfjorden utenfor Jakobselvens munning ved konvensjon av 28. april 1924. Som et siste eksempel kan nevnes grensen over Siregrunnen mellom kommunene Hidra (nå Flekkefjord) i Vest-Agder og Sokndal i Rogaland, fastsatt i kongelig resolusjon 24. mars 1934. Denne grensen går heller ikke vinkelrett på grunnlinjen utenfor denne, men fortsetter i samme retning ut til ”åpent hav”.
Av andre prinsipper kan nevnes dypåler, renner og senkninger i havbunnen, i likhet med hva vassdragslovens §§ 2 og 3 (LOV-1940-03-15-3) fastsetter om grenser i vassdrag. Dette forutsetter nøyaktige og tette loddinger av dybder og målinger av posisjon for å kunne anvendes som grenselinje. Prinsippet er brukt i Tanavassdraget og Grense Jakobselv som riksgrense mot henholdsvis Finland og Russland. En ulempe er at slike grenser kan forandres over tid, spesielt gjelder dette elver og vassdrag og i mindre grad forholdene i sjøen.
Før nyere kartlegging har tatt til, har Kartverket gjort kommunen oppmerksom på at grensene i sjøen blir lagt etter disse prinsippene og en har sjelden fått kommentarer eller innsigelser til dette.
Øvrig praksis
Når kommunene ligger på samme landet, det vil si på samme side av fjord eller sund, er grensen mellom dem lagt tilnærmet vinkelrett på kystens/strandlinjens hovedretning. Dette følger av det geometriske prinsipp når sjøen/fjorden er uten skjærgård.
Ved inntegningen av sjøgrenser på kart, har en altså fortrinnsvis søkt å synliggjøre i hvilken kommune tørt land, herunder øyer og skjær, er matrikkelført. Grensene gir likevel ikke uttrykk for eksakt fordeling av sjøarealene mellom kommunene.
Grenser etter det geometriske prinsipp blir ofte svært kronglete og upraktiske i bruk. Ved endelige forslag har en derfor foretatt en generalisering/harmonisering og trukket grensene i rette linjer mellom et fåtall punkter i sjøen. Punktene er valgt slik at det arealet en kommune avgir i forhold til den geometriske linjen på et sted, skal den om mulig få igjen på et annet. Det er ikke søkt å redusere tallet på brytningspunkter/knekkpunkter til et absolutt minimum. Avvikene mellom utrettet linje og den virkelig midtlinjen bør være minst mulig. Ingen steder bør grensen ligge nærmere land enn 1/3 av bredden på fjorden (tommelfingerregel).
Når det gjelder definisjonen av uttrykket ”nærmeste tørre punkt på land”, går en ut fra at intensjonen opprinnelig ekskluderer menneskeskapte byggverk. Eksempler på slike byggverk kan være moloer, kaianlegg og brygger, samt lykter og sjømerker bygget på undervannsskjær slik at bare selve konstruksjonen ligger over lavvann. I noen tilfeller kan det likevel være aktuelt å benytte menneskeskapte landpunkter ved fastleggelse av midtlinjen.
Når det benyttes kartgrunnlag fra kartserien NORGE 1:50000, ser en i regelen bort fra punkter avlagt som båer (i vannflaten) og tørrfallsområder. Båene har ofte usikker plassering da de er hentet fra eldre sjøkart. Avgrensningen av tørrfallsområder kan også være usikker. Det er derfor de minste, synlige skjær med egen kystkontur som anvendes ved konstruksjon av midtlinjer.
Punkter hvor tre eller flere kommuner støter sammen, ønsker en ikke å justere; dvs. punktet skal ligge der hvor midtlinjene krysser hverandre. Øvrige utvalgte punkter legges vanligvis på eller nærmest mulig midtlinjen.
Punkter på territorialgrensen er hittil beregnet med plan avstand (dvs. avstand i kartplanet) lik 7420 m utenfor grunnlinjen. Selve grunnlinjen er da også oppfattet som rette linjer i kartplanet.
Ny praksis fra og med år 2004 med ny territorialgrense på 12 nm, er at skjæringspunkter på grunnlinjen og utenfor, beregnes på sfæroiden (rotasjonsellipsoiden), altså med sfæriske avstander og retninger som strengt tatt egentlig er det korrekte. Dette betyr i praksis at alle linjer mellom definerte punkter anses som geodetiske linjer, og behandles deretter.
Begrepet ”rett linje” ikke er entydig, men kan være:
- En geodetisk linje - den korteste veien mellom to punkter langs jordellipsoiden, jf. storsirkelbue som er geodetisk linje på kulen.
- En loxodrom - en linje som skjærer alle meridianene med en gitt vinkel, dvs. konstant asimut. Avbildes som rette linjer i Mercator’s projeksjon, jf. sjøkartene.
- En rett linje i den benyttede kartprojeksjonen, dvs. i kartplanet.
Unntak
I spesielle tilfeller kan det bli aktuelt å fravike det geometriske prinsipp. Eksempler på dette kan være følgende:
- Dybdeforhold: langs den ene siden av en fjord kan det forekomme større grunner der dybdene er så små at de vil kunne hindre f.eks. skipsfart. Da kan det være naturlig å la grensen følge nærmere dypålen i fjorden.
- Innsnevret /stengt korridor: midtlinjene kan bli liggende slik at de fysisk adskiller en del av kommunen (dvs. deler den i to) eller avskjærer tilgangen til det åpne hav. Da må det vurderes å åpne en tilstrekkelig bred korridor ut fjorden (Jf. Sandefjord kommune).
- Utelatelse av skjær: enkelte ganger kan det være nødvendig å se bort fra mindre holmer/skjær ved fastleggelse av midtlinjen, da det ellers vil medføre et “unaturlig/urimelig” grenseforløp. Dette gjelder særlig små skjær som ligger i nærheten av midtlinjen i en fjord når man ser bort fra det aktuelle skjæret ved konstruksjonen. Grenselinjen vil da kunne bli liggende i avstand tilnærmet ¼ respektive ¾ fra de to strandlinjene. Et enslig lite skjær langt ute i havgapet, vil ofte influere sterkt på midtlinjen, og gi et resultat som oppfattes som urettmessig av de fleste.
- Nes eller odde: der hvor grensa går fra land til sjø på et nes eller en odde, kan ofte kystens hovedretning over en litt lengre strekning gi et bedre utgangspunkt for grensetrekkingen og en rimeligere fordeling av sjøområdene mellom kommunene, enn ved bare å se på den aller nærmeste kystlinjen.
- Mellom grunnlinje og territorialgrense: her legges grensen i regelen normalt på grunnlinjen. Dersom grunnlinjen oppfattes som kystens hovedretning, er en slik grensedragning i tråd med det geometriske prinsipp. I de få tilfeller en sjøgrense går gjennom selve grunnlinjepunktet, praktiseres å legge grensen videre utover langs halveringslinjen av brytningsvinkelen i grunnlinjepunktet.
- Som man forstår må det alltid være et visst rom for vurderinger av skjønnsmessig karakter, når man lager forslag til grenser i sjø! Det finnes sjelden noe fasitsvar.
Grenseforslag
Når Kartverket nå setter fram forslag til kommune- og fylkesgrenser i sjøen, følges det geometriske prinsipp med den tillempingen som nevnt ovenfor, fram til grunnlinjen. Utenfor, det vil si mellom grunnlinje og territorialgrense, trekker en vanligvis grenseforslaget vinkelrett på disse, idet begge er et uttrykk for kystens hovedretning over en litt lengre strekning.
En eventuell senere revisjon vil ikke endre på de prinsippene en følger ved framsettelsen av forslag til grenser i sjøen. Retningsangivelser og koordinater for grensepunkter innenfor grunnlinjen er endelige når kommunegrensen er fastsatt. Koordinatene for grensepunktene i grunnlinje og territorialgrense forutsetter en derimot å kunne endre uten at vedkommende grensesak tas opp på nytt. Tilsvarende gjelder for punktene i overgangen mellom land og sjø. Disse er definert å ligge i eiendomsgrensen mellom eiendommer matrikulert i hver av de motstøtende kommuner. Selve koordinatene vil bli skiftet ut så snart det foreligger nye og bedre/nøyaktigere verdier, og er slik sett ikke bundet til angitte koordinater i en offisiell fastsettelse.