Det benyttes meget avansert utstyr under sjømålingen - som multistråleekkolodd. Denne typen ekkolodd sender lydbølger ut i vannet, før det så mottar den reflekterte lyden i mange retninger eller stråler. Ekkoloddet kan typisk måle 500 punkter på bunnen for hver lydbølge som sendes ut, men dybden avgjør hvor ofte lydbølger sendes ut. I grunne partier sendes rundt 12-15 lydpulser ut i vannet hver sekund.
Gir full dekning
En ekkoloddinstallasjon består av svingerhoder, datamaskin for signalbehandling samt operatørmaskin. Svingerne, altså den delen av utstyret som er montert under vann, sender ut lydpulser og mottar ekko fra bunnen. For våre ekkolodd benytter vi to svingere per ekkoloddinstallasjon. Det gir en svinger på hver side av båten.
 |
| Bildet viser en svinger. |
Enkeltstråleekkolodd måler kun en smal gate rett under båten.
Det betyr at man må gå mange parallelle linjer, med en viss linjeavstand
avhengig av dypet. Enkeltstråleekkolodd gir ikke full dekning - slik som multistråleekkolodd gir.
Tidkrevende
Sjømålingen er svært tidkrevende. Motorbåtene kjører på kryss og tvers til hele sjøbunnen er kartlagt – inkludert grunner og områder som ligger helt inntil land. I grunt farvann står en mann på baugen og holder utkikk – og der båten ikke kommer til, må målinger utføres manuelt ved hjelp av lodd.
 |
| Sjømåling fra motorbåt. Skjermen til høyre viser sjøbunnen etterhvert som den blir kartlagt. |
Når dagens operasjoner er utført, blir måledataene kopiert over på transportable USB-disker og flyttet fra motorbåtene og over til en filserver om bord på moderfartøyet Hydrograf. Dagen etter starter det møysommelige arbeidet med å bearbeide de innsamlede dataene.
Dataene renskes
Først lastes det inn tidevannsdata og korreksjonsdata fra GPS-satelitter. Deretter renskes dataene for støy og sjekkes for hull. Støy kan for eksempel komme fra en stor fiskestim – mens hull er små områder som mangler data. Er det røff sjø under målingen, kan lydbølgene fra ekkoloddene treffe luftbobler som dannes når bølger slår mot land. Da går det ingen retursignal tilbake til båten – og dermed oppstår det hull i datagrunnlaget. Det betyr at motorbåtene må returnere til det samme området for å utføre målinger på nytt. Tørrfallsområder, altså tidevannssonen, bestemmes også på datarommet om bord på Hydrograf.
Når måleoppdraget er ferdig, sendes dataene til sjømålingskontoret ved Kartverkets sjødivisjon i Stavanger, for videre bearbeiding. Ved hjelp av forskjellige dataverktøy kan man kvalitetskontrollere dataene, samt legge på metadata før de til slutt legges inn i Hydrografisk database (Hybas).
 |
| Dybdekartlegging med multistråleekkolodd gir svært detaljert informasjon. Illustrasjonen viser et vrak på sjøbunnen utenfor Narvik. |
Bevegelsessensor
For at ekkoloddet skal gi riktige dybder og riktige posisjoner på dybdene i urolig sjø, må man ha en bevegelsessensor ombord. Denne måler kurs, fart, hiv, rull og stamp. To GPS-antenner er montert for å gi kurs og fart. I tillegg er en bevegelsessensor plassert i båten. Denne registrerer hiv-, rull- og stamp-målinger, og er plassert i nærheten av svingerne i båten.
Lydfart
En forutsetning for gode dybdemålinger med ekkolodd er at man har kontroll over lydfarten i de enkelte vannsjiktene. Lydfarten er vesentlig for å beregne gangtiden på lydpulsen og dermed dybden. Ved multistrålemålinger vil det i tillegg dannes avbøyninger på lydsignalet mellom vannsjikt med forskjellig lydfart. To typer lydfartsmålere blir brukt for å kontrollere lydfarten. En er plassert ved ekkoloddet og måler kontinuerlig lydfarten. I tillegg tas stikkprøver av lydfarten på de enkelte dyp - altså lydprofiler. Da senkes en lydfartsmåler ned til bunnen. Data fra disse sensorene benyttes av ekkoloddet for å beregne korrekte lydbaner i sanntid.
 |
| Lydfartsmåler plassert ved ekkoloddet. |