Kalenderen viser 20. juni 2009 og fartøyet ”Hydrograf” forlater Longyearbyen. 13 ansatte fra Statens kartverk Sjø befinner
seg om bord, og i fem uker skal de kartlegge havbunnen på Vestspitsbergen, der isen forsvinner først. Østsiden av øygruppen
vil de 13 personene på det neste femukersskiftet ta seg av.
– Dette er ikke bare plankekjøring. Vi finner mange overraskelser, opplyser toktleder Einar Johan Vallestad.
 |
Nye kart
Statens kartverk Sjø har hatt ansvaret for sjømålingene rundt Svalbard siden 1980-tallet, og de siste tre årene har ”Hydrograf”
med mannskap tilbrakt hele sommersesongen i området.
Denne sommeren ble følgende områder målt opp:
• Indre deler av Isfjorden (Billefjorden og Nordfjorden).
• Områdene på vestsiden av Danskøya og ved Nordvestøyane.
• Et område i Liefdefjorden (men her gjenstår ennå en del arbeid)
• Områdene fra Ginevrabotn til Kapp Payer, samt noen områder opp mot Bastianøyane
• Et område nord i Storfjorden, fra Negribreen og et stykke sørover
I tillegg ble kaia i Svea målt etter at den ble mudret i år.
Mye gjenstår
Ser man på Svalbard med sjøkartøyne, blir det likevel klart at vi ennå snakker om mye ukjent farvann.
– På Svalbard er det alltid overraskelser å finne. Havbunnen er til dels veldig kupert, og avrenninger fra isbreene gjør
at det er svært dårlig sikt i vannet. Det er et komplisert område å måle – og veldig store områder står igjen, forteller Arne
Ofstad, som er leder for sjømålingskontoret ved Statens kartverk Sjø.
– Hvorfor er så få områder rundt Svalbard målt opp?
– Is, vær og mørketid gjør at vi bare kan måle rundt Svalbard i en kort periode på sommeren. Selv om vi allerede har dekket
store områder, er det mye som gjenstår. Kartlegging av havbunnen rundt Svalbard er derfor en prioritert oppgave for oss. Arbeidet
er viktig for å sikre sikker ferdsel til sjøs, slår Ofstad fast.
”Hydrograf” kommer altså til å vende baugen mot Nordishavet i årene som kommer også.
Detaljerte tegninger
Frokost klokken sju, middag klokken 19 – og 12 timer målearbeid i midten. Slik ser en typisk arbeidsdag ut for mannskapet
om bord på ”Hydrograf”. En del av mannskapet må også snu døgnet og arbeide nattskift for å utnytte den korte målesesongen
så effektivt som mulig.
Sjøkartleggingen gjennomføres ved hjelp av et multistråleekkolodd fra en motorbåt eller fra ”Hydrograf”. Denne typen ekkolodd
sender ut en lydbølge i vannet, før den så mottar den reflekterte lyden i mange retninger eller stråler. Ekkoloddet kan typisk
måle 500 punkter på bunnen for hver lydbølge som sendes ut, men vanndypet avgjør hvor ofte hver bølge sendes ut.
På hundre meter dyp går det ut to til tre bølger i sekundet. Det betyr at man hvert sekund måler 1000 til 1500 punkter på
sjøbunnen. På grunt vann kan man samle inn opp til 20 000 slike punkter i sekundet.
– For å kunne bestemme posisjonen til dybdemålingene, kreves det både en nøyaktig posisjonering av fartøyet og en nøyaktig
måling av hvordan fartøyet ligger i vannet. Posisjoneringen baseres på bruk av GPS, som ved hjelp av etterprosessering gir
en nøyaktighet som er bedre enn en desimeter. Fartøyets orientering i vannet måles ved hjelp av et GPS-kompass og en bevegelsessensor,
forklarer Ofstad.
Målingene lagres på en datamaskin, før de settes sammen til et dybdekart. Den avanserte teknologien gjør at man på karttegningene
kan se selv små detaljer på havbunnen.
– Her ser man hvordan havbunnen ser ut foran isbreen, sier Ofstad, mens han peker på et dybdekart over Lilliehöökfjorden.
Det er laget på grunnlag av målinger som ble foretatt i 2007.
– Man ser at små ras har gått og at avrenningen har laget årer i bunnen, legger han til.
Ingen uhell
– Å måle i is er en spennende affære. Det er veldig annerledes enn det vi vanligvis driver med. Det gir et ekstra kick,
opplyser toktleder Vallestad, som har vært med ”Hydrograf” til Svalbard til sammen tre sesonger.
Han forteller at det tar lengre tid å måle grunne områder, og at dette arbeidet dessuten innebærer en del risiko.
– I slike områder er det viktig at vi hele tiden har en mann på baugen, sier han.
Denne sesongen kom ikke ”Hydrograf” ut for et eneste uhell – men en ting hindret likevel mannskapet i å ta kveldsturer på
land.
– Det var så mye isbjørn at vi hadde få muligheter til å gå på fjellturer. Vi tok ikke sjansen på å gå i land, sier Vallestad.