I følge Stortingets vedtak om dokumentavgift § 1 skal det betales dokumentavgift ved enhver tinglysing av dokument som overfører hjemmel til fast eiendom. Unntak fra dette kan følge av selve avgiftsvedtaket eller dokumentavgiftsloven.

Dokumentavgiften skal beregnes av eiendommens salgsverdi på tidspunktet for tinglysingen. Det er verdien som oppgis i skjøtet som i utgangspunktet skal legges til grunn, med mindre registerfører finner det åpenbart er for lavt, jf. dokumentavgiftsloven § 7 og dokumentavgiftsforskriften § 2-2 fjerde ledd. Hensynene bak regelverket viser at dokumentavgiften er ment å være en enkelt administrerbar avgift, og der registerfører kun har en begrenset undersøkelsesplikt.

Hvis nye opplysninger viser at avgiften er beregnet av feilaktig grunnlag eller med feil beløp kan man i noen tilfeller kreve at tinglysingsmyndigheten skal sørge for etter- og omberegning av avgift. Dette følger av forskrift om dokumentavgift § 2-5. Denne bestemmelsen kan påberopes i de tilfeller tinglysingsmyndigheten har gjort feil i forbindelse med avgiftsberegningen, og i tilfeller der et av fritakene i stortingsvedtaket eller loven først påberopes i ettertid. Dette er lagt til grunn i fast og langvarig praksis hos Toll- og avgiftsdirektoratet.

I tilfeller der en eiendom er solgt med mangler kan det reises reklamasjonssak med krav om prisavslag. Differansen mellom opprinnelig avtalt kjøpesum og kjøpesum etter prisavslag gir ikke grunnlag for å kreve omberegning av dokumentavgift etter dokumentavgiftsforskriften § 2-5. Dette er slått fast i flere avgjørelser fra Toll- og avgiftsdirektoratet. Differansen i dokumentavgiften må i tilfelle rettes mot selger på privatrettslig grunnlag. Det vil da kunne være en del av prisavslaget, eller som et eget erstatningskrav etter avhendingsloven. Et slikt tilfelle er omhandlet i Høyesteretts dom inntatt i Rt. 2010 s. 1395, premiss 52, hvor Høyesterett godtar at dokumentavgiftsdifferansen ble krevd som en del av prisavslaget mellom partene.