Høyesterett behandlet 2. september 2008 en sak vedrørende tinglysningsnektelse på grunn av manglende opplysninger om eiendommens verdi. Spørsmålet var om man ved beregningen av avgift etter dokumentavgiftsloven § 7 skal bygge på historisk verdi, typisk det avtalte vederlaget mellom partene, eller på markedsverdien på tinglysingstidspunktet.

I den konkrete saken ble eiendommen reelt sett ervervet i 1989, men uten at kjøper valgte å tinglyse sitt erverv. Tinglysingsmyndigheten mottok i 2007 et skjøte på overdragelsen. I skjøtet var den avtalte kjøpesummen fra 1989, kroner 295 333, angitt som avgiftsgrunnlag. Skjøtet ble nektet tinglyst. Kartverket mente at det var verdien på tinglysingstidspunktet som skulle legges til grunn. Borgarting lagmannsrett stadfestet Statens kartverk avgjørelse.

Lagmannsrettens avgjørelse ble anket til Høyesterett. I anken ble det fra den private part påstått at lagmannsretten hadde lagt til grunn feil lovanvendelse. Høyesterett forkastet anken. Det fremgår av kjennelsens premisser at den lovtolkningen som er lagt til grunn av Statens kartverk og Borgarting lagmannsrett harmonerer best med lovens ordlyd og innretning, dens forarbeider og gjeldende tinglysningspraksis, og som også har de klart beste grunner for seg. Høyesterett gir i sin kjennelse også en informativ redegjørelse for selve ordningen med dokumentavgift ved overføring av hjemmel til fast eiendom.

Kjennelsen er publisert i Rt 2008 s. 1160.